Stikkord

Lysene utenfor bussvinduet farer forbi. Landskapet ute i mørket føles både kjent og fremmed på en og samme tid. Konturene er vage, hun kan nesten ikke skilne grensene mellom mørket og bakgrunnen. Bare veillyktene og lysene fra alle husene langt bort gir en følelse av virkelighet. Tankene farer avsted sammen med landskapet der ute, og det slår henne at i hvert eneste hus hun ser skinn fra, så bor det mennesker. Mange mennesker, gjerne flere i hver hus, en for hvert lys. Og det er mange, mange lys…

Likevel er hun ensom. Kanskje enda mer nå, når hun teller alle de små glimtene av varme der ute i mørket. Det er som om hun blir mindre og mindre for hvert lys hun teller. En, to, tre, fire, fem, femten, tjue, tretti… Hun krymper seg litt, bussetet kjennes med ett litt stort ut, og hun føler nesten hun forsvinner ned i det myke stoffet. Hun snur seg bort fra vinduet. Var kommet ut av telingen uansett, spiller ingen rolle lengre. Ensom er hun, no matter how mange lys hun måtte klare å få med seg.

Det er ikke mange mennesker på bussen, skjønt noen har funnet det for godt å bruke fellestransport like sent som hun selv. Også midt i uken. Hadde det vært helg, hadde nok bussen vært full, tenker hun med et lite flir. Full av fulle ungdom, og dem som på et vis fremdeles føler seg ung nok til å vandre fra pub til pub, selv i en alder av "langt forbi nettopp voksen". Men i dag er det bare midt i uken enda, og ungdommer og pub-til-pub folkene lader fremdeles opp til helgen vel hjemme i en varm stue. Sannsynligvis foran tv, resonerer hun.

Lurer på hvem de sitter med, tenker hun. Det er for seint for de yngste medlemene, de er nok lagt for lengst. Kanskje sitter en far og en mor sammen, og nyter å være for seg selv sånn helt på tampen av dagen? Ser en god film, eller kanskje et diskusjons-program på tv, hvis de e sånne som liker det. Noen er nok alene også, som hun. Med en ektefelle som allerede har lagt seg, muligens. Eller bare helt alene, i et ellers tomt hus. Hun grøsser. Men vet at det kan være godt det også, få lov å bare være seg selv.

Ensomhet. Hun smaker forsiktig på ordet, stille, så ingen av de andre skal høre henne. Forsiktig, som om ordet i seg selv er like vondt som følelsen av det. 

Bussjåføren annonserer at det er overgang, så hun rasker fort med seg vesken, og skynder seg ut i den kalde natten. Det har begynt å yre så smått, og hun hufser mot den kalde og fuktige vinden som treffer henne i nakken. Løper på tunge bein inn på neste buss, og ser seg ut et sete langt bak. Hun liker å sitte bak. Da har hun både oversikt og er gjemt. Det er heldigvis varmere på denne bussen, men hun må innrømme for seg selv at kulden hun kjenner kommer innenfra. Og da hjelper ikke skjerfet på annet enn å holde henne anonym. Hun liker det. Da trenger hun ikke bekymre seg for at noen skal lese henne, bla opp de inderste sidene, og analysere den hun tror hun er.

Kort tid etter, er hun alene sett bort fra en eldre mann helt fremme og sjåføren selv. Alene. Ensom. To ord som man nesten kan assosiere med hverandre, funderer hun. Men som holder til på hver sin ende av en skala. Det an være god å være alene. Men det er bare vondt å være ensom. Og nå snart må hun ut i svarte natten, for det nærmer seg hennes stopp. Hjemme er det flere i huset, og hun skal ikke legge seg alene i natt heller. Hun vet ikke om han venter, selv om han alltid pleide det før. Men det har hendt oftere og oftere at hun sniker seg inn fordi hun vet han har lagt seg. Det var ikke sånn før. Men da var det meste anderledes. Og da var hun heller ikke ensom, selv om hun til tider var svært så alene.

Frasen dukker opp som troll av esken… Det værst å være ensom når man er to. Og hun vet det er sant.

Dørene åpnes igjen, og det kalde gufset fra vestlandshøsten får henne til å skjelve langt inn i sjelen. Hun reiser seg sakte, har nesten mest lyst å bare bli sittende, for det er kaldt hjemme for tiden også. På bussen varmer iallefall illusjonen om et menneske bak hvert lite lys der ute i natten.