Ute er det snart natt. Dagen har vært som de fleste andre, selv om denne også har sine helt egne særpreg. Små ting som gjør at den skiller seg fra resten av dagene i uken. Solen varmet skikkelig i dag, for første gang på lenge. Med vårlig kjærtegn, slår det henne, og hun smiler for seg selv. I dag har det vært en fin dag.
Ikke alle dager er like gode. I løpet av det siste året har det vært spesielt mange stunder hun godt kunne vært foruten, timer som har føltes som år, dager lange som et liv. Dette året er et av dem hun aldri kommer til å glemme. Av mange grunner, egentlig. Først og fremst fordi det har satt henne på en hard prøve. Noen ganger har hun trodd at hun ikke kunne reise seg igjen, ikke kunne klare å fortsette kampen. For kamp har det vært, så til de grader. En kamp for tillværelsen, kanskje? Iallefall for alt hun holder kjært. Og hun trodde hun ville tape.
Utfallet er enda uvisst, slår det henne. Men hun har lært så mye… ikke minst hvordan man reiser seg igjen. Gang på gang. Så lenge det er nødvendig. Enkelte kamper kan man ikke tape. Man har ikke det valget, uansett hvor sliten man er. Fordi et tap ville bety for mye. Det ville være slutten på noe som ikke har noen slutt.
Så mange ganger har hun betraktet menneskene. Utenfra og innenfra. Og det bildet som viser seg er ofte en liten metafor for livet selv. Menneskene er en rase man ikke kan bli klok på, vesner med egen vilje og egne tanker. Lik en sommerfugl, der bare et vingeslag forandrer verdener. Individualister, hver for seg like unik.
Er hun også unik? Tanken kommer snikende sammen med usikkerheten. Er hun en personlighet som andre husker og kjenner, bare for den hun er selv?
Hun tror det.
«Hver dag er en gave.»
Setningen kommer overraskende på henne, og hun tar seg selv i å undres over hvorfor. Ikke hvorfor hver dag er en gave, for det har hun smertelig erfart. Men hvorfor hun skulle bli overrasket over at den tanken dukket opp i det hele tatt? Hun føler hun har glemt noe langs veien. Noe viktig, noe av selve essensen i livet og individet.
Med ett slår det henne. Hva som har forsvunnet mellom alle slagene, hva som skjedde når kampen i seg selv plutselig ble så viktig å vinne.
Hun glemte å leve. Hun glemte å kjenne etter. Det ble så viktig med alle småtingene, at det store bildet forsvant i alle puslebitene.
Se hver dag som den unike muligheten den egentlig er. En oase av liv, et spekter av tanker, erfaringer og lærdom, alt til rett tid. Viktig kunnskap om det å være menneske, om det å ha sjel og pust. Uansett hvor mange tårer hun har grått, og hvor mange ganger følelsen av avmakt har slått henne i kne, så hadde hun ikke trodd at hun ville glemme hvorfor det var så viktig å ikke gi opp. Drivkraften bak hver eneste gang hun reiste seg opp fra bunnen.
*Alle disse dager som kom og gikk, ikke ante jeg at det var livet*
Søvnen sèg omsider over henne. Tankene stilnet hen, for å vandre videre inn i en annen verden. Med inn i drømmen kom nye tanker. Om våren og livet som stadig spirer på nytt og på nytt.
Dagen i morgen kan vente noen timer enda.