*State of mind*

Han fester det sorte silkeskjerfet over øynene hennes, stenger verden ute og lukker igjen for alt lys. Hun kan kjenne mørket nesten som en fysisk berøring i sinnet… En varsom tåke som legger seg beskyttende over tankene hennes, gjør henne lettere svimmel. Det som stenger lyset ute, åpner opp for andre sanser, og hun grøsser litt når huden nupper seg i forventning og spenning. Blodet bruser i årene, suser i ørene, mens hun bøyer hodet litt, forsøker å roe ned den hamrende pulsen. Munnen åpner seg, og hun trekker inn pusten fort og skjelvende.

Hun fukter leppene, kjenner seg plutselig veldig tørr i munnen.
Lydene rundt henne tyder på at noen beveger seg rundt i rommet. I mørket hun er henvist til, er det vanskelig å vite hvor han er, og hun snur på hodet i et forsøk på å lokalisere ham.

Hun skvetter til når han tar hendene hennes. Han fører dem ut foran henne, og hun gjenkjenner den grove følelsen av tauverket. Uten et ord, tar han tauet rundt håndleddene hennes, surrer rundt og fester det hardt. Hun kjenner at resten av tauet blir hengende ned, og det kiler henne på lårene. Hun klarer ikke stoppe det lille smilet i munnviken. Tauet er stramt, og gir ikke etter når hun prøvende vrir litt på hendene. Selv ikke når hun trekker litt hardere, eneste reaksjonen er tauet som presser mot huden.
Den plutselige stillheten, får henne til å stoppe opp… nærværet hans kjennes fysisk, og hun vet instinktivt han misliker at hun prøver ut styrken i tauet. Rødmen brer seg raskt og brennende, hun slapper av i hendene og bøyer hodet. Hun hører han beveger seg bort igjen, og slepper ut pusten sakte.

Han stryker henne på kinnet, og hun skjelver brått idet han lar fingrene vandre videre ned over kjeven hennes. Når han legger hånden rundt nakken og fester grepet, kortslutter tankene noen sekunder, før hun igjen registrerer at hjernen trenger oksygen. Hun gisper etter pusten, og kan formelig høre ham smile fornøyd. Han lar fingrene gli videre, ned på brystet og stopper et øyeblikk opp ved en hard knopp under den tynne blusen. Fra et sted som virker langt bortenfra, hører hun ham… I det han tar tak og vrir til, jager smerten henne tilbake og hun trekker inn pusten på hans kommando. Svimmel og fremdeles i mørket, kjenner hun at han fører hendene hennes opp. Kort etter vet hun at han har festet tauet som hang ned mellom lårene hennes, til bjelken i taket. Hun senker hodet igjen, puster ut og kjenner på tryggheten i at tauet vil holde henne oppe om hun selv skulle falle.

Den kjølige luften kjærtegner huden hennes når han åpner blusen. Blottlegger henne og slepper løs brystene, uten å si et ord. Hun kjenner neglen hans skraper mot huden, fra nakken ned over brystet, og ut mot brystvortene. Fornemmelsen av å være passasjer i sin egen kropp slår henne, som så mange ganger før. Hvordan hun bare føler, sanser, mens kroppen reagerer på hans kommandoer som på instinkt.

State of mind – sinnstilstand. Uten styring over egne reaksjoner, uten makten til å bekymre seg, uten ansvaret for det som kommer, kan hun legge fra seg kontrollen hos ham. Valget er ikke lengre hennes, og hun kjenner at tanken alene, sender varme ilinger gjennom hele kroppen.
Hans blotte nærvær kjennes som en varm stein liggende nederst i magen. Følelsen brenner seg nedover, nedover, varmen sprer seg mellom lårene og renner videre helt ned i tærne som krøller seg sammen i ren refleks.

Og enda har han nesten ikke rørt henne.
Ikke sagt et eneste ord.

Hun hører ham humre litt for seg selv… og lyden sender skarpe ilinger gjennom henne. Når han er i det humøret, kan alt skje, rekker hun å tenke.
Hun hører lyden før hun kjenner den skarpe smerten som treffer henne over høyre bryst. Ufrivillig slepper hun ut et lite klynk, og stålsetter seg for neste slag. Det kommer nesten umiddelbart, og treffer med presisjon det venstre brystet. Så er det stille, og hun kjenner varmen og svien bre seg fra brystene og ut i resten av kroppen. Hun lytter. Men det er stille, hun kan ikke engang høre ham.

Før hun får tid til å tenke over hva stillheten kan bety, strømmer musikken rundt henne. Hun gjenkjenner den med det samme, og lar seg flyte med. Den intense stemmen fra kvinnen som synger, drar henne med inn.
«How can you see into my eyes like open doors?»

Han stryker henne over brystene igjen, før det igjen smeller. Hun faller ned i musikken på en bølge av lyst og begjær, uten mulighet for å stoppe.
«Leading me down into my core»
Hun fornemmer mer enn hører ham, der han går rundt henne. Ser på henne, på kroppen som reagerer slik han ber den om. Vurderer hennes begjær, og blottlegger tankene hennes.
Hun er hans, både kropp og sinn, og hun vet han akter å vise henne nettopp det.

«Where I’ve become so numb without a soul
My spirit sleeping somewhere cold
Until you find it there and lead it back home»

*Fors.*

Å spire med våren.

Stikkord

, , ,

IMG_6732

Ute er det snart natt. Dagen har vært som de fleste andre, selv om denne også har sine helt egne særpreg. Små ting som gjør at den skiller seg fra resten av dagene i uken. Solen varmet skikkelig i dag,  for første gang på lenge. Med vårlig kjærtegn, slår det henne, og hun smiler for seg selv. I dag har det vært en fin dag.

Ikke alle dager er like gode. I løpet av det siste året har det vært spesielt mange stunder hun godt kunne vært foruten, timer som har føltes som år, dager lange som et liv. Dette året er et av dem hun aldri kommer til å glemme. Av mange grunner, egentlig. Først og fremst fordi det har satt henne på en hard prøve. Noen ganger har hun trodd at hun ikke kunne reise seg igjen, ikke kunne klare å fortsette kampen. For kamp har det vært, så til de grader. En kamp for tillværelsen, kanskje? Iallefall for alt hun holder kjært. Og hun trodde hun ville tape.

Utfallet er enda uvisst, slår det henne. Men hun har lært så mye… ikke minst hvordan man reiser seg igjen. Gang på gang. Så lenge det er nødvendig. Enkelte kamper kan man ikke tape. Man har ikke det valget, uansett hvor sliten man er. Fordi et tap ville bety for mye. Det ville være slutten på noe som ikke har noen slutt.

Så mange ganger har hun betraktet menneskene. Utenfra og innenfra. Og det bildet som viser seg er ofte en liten metafor for livet selv. Menneskene er en rase man ikke kan bli klok på, vesner med egen vilje og egne tanker. Lik en sommerfugl, der bare et vingeslag forandrer verdener. Individualister, hver for seg like unik.

Er hun også unik? Tanken kommer snikende sammen med usikkerheten. Er hun en personlighet som andre husker og kjenner, bare for den hun er selv?

Hun tror det.  

«Hver dag er en gave.»

Setningen kommer overraskende på henne, og hun tar seg selv i å undres over hvorfor. Ikke hvorfor hver dag er en gave, for det har hun smertelig erfart. Men hvorfor hun skulle bli overrasket over at den tanken dukket opp i det hele tatt? Hun føler hun har glemt noe langs veien. Noe viktig, noe av selve essensen i livet og individet.

Med ett slår det henne. Hva som har forsvunnet mellom alle slagene, hva som skjedde når kampen i seg selv plutselig ble så viktig å vinne.

Hun glemte å leve. Hun glemte å kjenne etter. Det ble så viktig med alle småtingene, at det store bildet forsvant i alle puslebitene.

Se hver dag som den unike muligheten den egentlig er. En oase av liv, et spekter av tanker, erfaringer og lærdom, alt til rett tid. Viktig kunnskap om det å være menneske, om det å ha sjel og pust. Uansett hvor mange tårer hun har grått, og hvor mange ganger følelsen av avmakt har slått henne i kne, så hadde hun ikke trodd at hun ville glemme hvorfor det var så viktig å ikke gi opp. Drivkraften bak hver eneste gang hun reiste seg opp fra bunnen.

*Alle disse dager som kom og gikk, ikke ante jeg at det var livet*

Søvnen sèg omsider over henne. Tankene stilnet hen, for å vandre videre inn i en annen verden. Med inn i drømmen kom nye tanker. Om våren og livet som stadig spirer på nytt og på nytt. 

Dagen i morgen kan vente noen timer enda.

La natten få svare for seg selv.

Stikkord

, , , ,

Tankene raser rundt, følger sine egne veier og bygger sterke murer ut mot verden. Noen ganger skulle en fått lov til å stoppe tiden, latt skyene fryse fast på himmelen, mens vinden stoppet opp.

*Dynen ligger som en ytre beskyttelse rundt meg, men den kan ikke redde meg fra meg selv.*

Hun kjenner at lakenet atter en gang har krøllet seg, på de mest ubehagelige stedene… klumper seg under hoften og setter merker. Nå må hun snart få sove, før sjelen hennes flyr bort. Det kjennes som om kroppen snart ikke er i stand til å holde den fast.

Det er stille. Helt stille, nesten. Nattelydene er der fremdeles… men de er så vage, så langt bort at man nesten ikke klarer registrere dem i det hele tatt… Noen tasser der ute i mørket, levende og varmt i natten. Noe som lever i mørket, skjuler seg i det sorte teppet som jeger eller bytte… Med gule øyne, lynende og levende. Våken og på vakt.

Som henne. På vakt mot tankene som gang på gang invaderer, trosser murer både utvendig og på innsiden, finner sine smutthull og jager henne mot stupet. Det finnes ingen gjerder, ingen holdepunkter. Bare et dypt, sort hull… og langt der nede er det intet.

Hun vrir på seg igjen, forsøker plassere kroppen mellom ryene på lakenet. Men det henger fast, klamt og kvelende. Som luften rundt henne.

* Går det an å få klaustrofobi inni sin egen kropp? *

Når foten lander på det kalde gulvet, rister hun svakt i kroppen. Varmen fra under dynen blir erstattet med kjølig natteluft igjennom åpningen fra vinduet. Hun beveger seg stille og mykt på søvnige bein, forsiktig så hun ikke skal vekke noen. Lyset fra rommet ved siden av, danner en liten sti der hun vet hun kan tråkke ned. Trygghet, sikker grunn. En ting hun nesten desperat ønsker for seg og sine.

Hun tenner ikke noe lys, gjennskinnet fra gatelyktene utenfor lyser opp tillstrekkelig for å vise vei. Hun føler seg både trøtt og våken på samme tid. Kroppen ber instendig om hvile, det verker i hver eneste nerve. Men tankene virrer fremdeles rundt. Skyver søvnen bort.

Mens vannet varmes opp, støtter hun seg mot kjøkkenbenken… Lukter på te-posene, og finner den rette. Den lukter av mørketid, krydder og varme farger. Det føles som bedre tider. Hun slepper posen ned i den dampende koppen, og blåser forsiktig. Den varme skyen som slår tilbake, får henne til å rynke på nesen, før hun smiler.

På mjuke føtter går hun videre, med koppen mellom hendene. Mot neste rom, der de jevne slagene med søvn treffer henne før hun når frem til døren. En liten fot har havnet utenfor den beskyttende kanten, og kjennes kald når hun pakker den forsiktig tilbake. Den vare bevegelsen fra skikkelsen inne i mørket, tyder på at det lekes også i drømme. Hun smiler. Leker fritt, godt og bekymringsløst på store marker med engblomster. Finner røde, søte bær langs grøftekanten. Søvnen bærer den lille prinsessen videre i drømmeland, der det ikke finnes noen grenser.

Hun kveler et gjesp, og tusler tilbake. Kjenner roen som senker seg, tankene som stilner… Hun er ikke alene. Selv ikke i stillheten om natten. Det lever rundt henne hele tiden, de flyter rolig i drømmenes hav, ligger til lading for dagen som snart er på vei.

Det er så mange krav når solen står opp, så mye å tenke på. Fremtiden er usikker, man kan bare leve en dag om gangen. Og la natten få svare for seg. Det er ikke hennes ansvar, i det minste. Og godt er det.

Når hun synker ned i underlaget, føles det med ett ikke så kvelende lengre. Og hun lar øynene få ro.  Før hun forsvinner bort, kjenner hun varmen fra armen som legger seg rundt henne. Tryggheten og roen, og hun undrer seg om han er på samme sted. På den store sletten med blomster og røde bær i grøftekanten. Tankene har stilnet, det er å på tide å slippe taket igjen.

Hun har fremdeles det mest verdifulle i verden. Det som betyr mest, som varmer henne fra innsiden og hele veien ut.

Da spiller det mindre rolle at verden er stor og kald.

Glassboken.

Stikkord

, , , ,

Kaffekoppen sender lindrende ilinger gjennom fingrene hennes, varmer opp hendene som kjennes stive av kulden. Øynene søker noe å feste seg på, en bevegelse bortenfor, en farge som fenger… hva som helst. Bare ikke rett frem.

Hun løfter koppen opp mot munnen, lar den hete drikken forsvinne inn mellom leppene. Kobler ut et lite sekund mens følelsen av å brenne innvendig slår ut alle andre impulser. Et kort sekund bare, men likevel nok til at hun klarer hente seg inn igjen. Og kan møte blikket fra andre siden av bordet.

Han ser på henne, nesten tryglende. Hun kjenner spørsmålet på kroppen, men hun har ikke noe svar. Ikke i dag, ikke om en liten stund… Sannsynligvis vil hun ikke kunne svare noensinne. Ikke før hun selv har forstått, analysert frem og tilbake alle mulige forklaringer. Men hun vet allerede at noen ting finnes det bare ikke svar på… Og det gjør henne trist.

Summingen av stemmer rundt dem blir mindre, det begynner bli sent. Og han venter fremdeles på at hun skal si noe. Hva som helst, vet hun. Den vellkjente steinen i magen trykker seg ned mot buken, så hun får en plutselig trang til å reise seg opp, unnskylde seg med et kjapt ærend. Han nikker med blikket festet i bordflaten, forstår hun trenger tid til å fordøye. Forsøke å forstå, om ikke annet.

Speilflaten stirrer trassig mot henne, to hissige blå øyne som nekter slippe taket, nekter henne å vike unna. Hun ser ironien i det, at det er hennes eget blikk som krever svar. Hun som liksom skal ha kontroll, som utad alltid har et kjapt svar. Og så kommer fortiden med spørsmålet hun ikke engang klarer forstå.

Tankene surrer på høygir, gir henne en dundrende hodepine som takk for sist. Mens hun gnir seg på tinningene med to fingre, slår det henne. Hvor forskjellig menneskene egentlig er satt sammen. Byggesteiner som i utgangspunktet er like, gir et unikt resultat. Hver gang. Og innimellom blir produktet mindre bra, noe gikk feil på veien. En feil som ikke kan rettes opp i, som det ikke finnes retur-rett på.

Sinnet kommer som kastet på henne. Mennesker skulle kommet med garanti, tenker hun brått. Om en ikke ble fornøyd med sluttresultatet, når alle barnlige lærdommer og ungdommens erfaringer var omme, så skulle en hatt en klage-instans å ringt til.

«Produktet Meg Selv ble ikke som ventet, kan jeg forsøke en gang til?»

Hun lurer på om han ville ha benyttet seg av den nye sjangsen han da ville fått. Eller om han fremdeles ville vandret langs de samme velkjente gatene, og endt på nøyaktig samme sted. Hun innser at dette bare er enda et spørsmål som ikke har noe svar.

Når hun vender tilbake til bordet, ser han ikke lengre på henne. Blikket er vendt ut vinduet, mot ingenting. Og hun kjenner at stemningen har forandret seg. Han virker mer avslappet, ikke så desperat lengre. Han snur seg mot henne og smiler vagt. Spørrende.

Hun puster ut, senker skuldrene og møter blikket hans.

Stemmen hennes høres fremmed ut selv for henne selv, når hun begynner å snakke. Analyserer lavmælt det han har fortalt henne, så ingen andre skal høre. Forsøker stille de rette spørsmålene, så han kanskje kan klare å finne frem til svaret selv. Og denne gangen ser hun rett på ham, vil tvinge ham til å lete i hver krok han kjenner til. I hvert rom han ikke engang tør åpne dørene til. Mennesket har så mange ukjente faktorer, sier hun høyt. Og det er bare en selv som kan finne veien dit.

Senere sitter hun for seg selv, lar tankene vandre dit de vil. Orker ikke stoppe dem, vet ikke lengre om det lar seg gjøre. Så mange ganger før har hun møtt mennesker som utfordrer henne, får henne til å undre seg. Så mye har hun lært på veien, nye tanker å gripe tak i, fundere på og plukke fra hverandre. Og fremdeles blir hun skremt når hun uforvarende treffer mennesker som spiller på de mørkeste strengene i menneskesinnet.. Det er noe hun vet hun aldri vil kunne venne seg til.

Likevel har dagens hendelser tvunget henne til å innse at hun ikke slipper unna.

Hun har også sine egne hemligheter, tanker som kanskje ikke tåler dagens lys. Irrasjonelle og urettferdige meninger, fantasier og drømmer kun for henne selv. Hvordan ville hennes verden reagert dersom hun hadde åpnet seg, fullt og helt, om alle kortene i hånden ble avslørt, et for et? Vist både den glorete fremsiden, og den frynsete baksiden… Ville andre forstått hennes tanker?

Hva er det som definerer henne…? Den som hun lar andre ta del i… eller den hun gjemmer unna? Begge deler…? Men finnes det da noen som kjenner henne

Tankene spinner sitt eget liv der hun stirrer ut gjennom det mørke vinduet, ut i intet. Når har ens egen tanke gått over grensen, egentlig…undrer hun. Kan en tanke skade bare ved å eksistere? Sommerfugl-effekten i et mørkt og hemmelig rom der ingenting setter grenser, annet enn ens fantasi…

Alle mennesker har hemligheter, sine egne mørke rom uten adgang for andre enn en selv. Dem hun går forbi på gaten, eller sitter ved siden av på bussen… hva om deres tanker kunne leses ord for ord i en glassbok, gjennomsiktig og skjør. Ville hun tålt det hun fant, eller ville verden rast sammen som et glorete og frynsete korthus..

Kulden utenfor som sakte kryper rundt hushjørnet, føles med ett ubehagelig nær når det går opp for henne. Verden har ikke forandret seg stort siden mennesket satte foten på land… Mennesket er seg selv nærmest.

Og det finnes fremdeles monstre der ute.

Heller dø stående.

Stikkord

, ,

 

Hun trekker pusten inn med en kraftantrengelse, og kjenner kvalmen som strømmer på. Smaken i munnen, den lette følelsen i hodet, hun klarte liksom ikke bli helt fortrolig med oksygenet hun var blitt så avhengig av. Men det gjorde jobben hennes lettere. Å puste var nå ikke så smertefullt som det var før, og hun følte ikke lengre at lungene ville gi etter ved hvert pust.

Beina hennes verket de også. Og der hjalp det ikke med piller lengre heller. Men hun sa ikke så mye om det. Det var ikke noen vits, for sykepleierne kunne ikke gjøre noe mer med det enn de allerede gjorde. Og da ville de bare bli bekymret igjen.  Sist gang de var bekymret for henne, hadde de sendt henne inn til undersøkelse, der hun hadde måttet bli i over to uker. Det ville hun ikke igjen. Så da holdt hun heller bare munn istedet.

Lyset sivet sakte inn igjennom de gjennomsiktige gardinene. Snart kom de søte jentene for å hjelpe henne opp av sengen. Det ble vel kanskje litt feil å kalle dem jenter, det var bare det at hun kunne vært bestemoren til de fleste av dem. Selv om de var voksne og ferdig med utdannelsen sin for flere år siden. Hun hadde også utdannelse. Hun var en gang selv vært sykepleier, og kjente til alle utfordringene som fulgte med. Det værste var tiden. Eller, den manglende tiden. Da dagene hun gikk hjem med dårlig samvittighet for alt hun skulleburde gjort, men som det ikke var satt av tid til. Hun smilte litt for seg selv. Tiden var hennes største utfordring fremdeles…

Egentlig skulle tiden hennes vært ute for lenge siden.

Hun knep øynene sammen mens hun ventet på at en krampe-trekning i høyre fot skulle gli over. Det var vanlig om morgenen, når hun hadde ligget lenge i samme stilling, og leddene var stive. Ikke det at de var så myke ellers, men på dagen var det likevel mer bevegelse. Og en annen stilling.

Hun så på klokken igjen. Nå var det gått over tiden. De skulle vært her nå. Ikke noe uvanlig i det heller. Men hun skulle så gjerne fått gå på do. Allerede da hun våknet hadde hun kjent presset. Da hadde det enda vært svarte natten ute.

Dørklokken kimet. Endelig.

Det varme vannet kjentes godt mot huden. Rensende og lindrende. Og etterpå raspet det harde håndkleet behagelig ned over ryggen. De hadde spurt om de ikke skulle bruke noe mykgjørende til klesvasken, men hun hadde bedt dem la være. I allefall til håndkleene, de var best når de var litt stive. Masserte tilbake følelsen i beina.

Datteren hennes hadde vært på besøk dagen før. Det var alltid like godt å se henne, men hun ble også sliten etterpå. Sliten av små-praten, konsentrasjonen var ikke alltid like på topp lengre. Hun hadde sagt at moren var så modig. Så tøff. Hun følte seg ikke tøff. Eller modig. Hun følte seg heller fanget.

Modig. Var ikke det når noen gjorde noe de egentlig ikke turde? Hun gjorde ingenting. Bare var, og gjorde det beste av det hun hadde fått tilldelt. Hun tenkte noen ganger på om hun ikke egentlig skulle vært sint. Følt det urettferdig. Men, det ble ikke riktig det heller. Hun hadde levd lenge, mye lengre enn mange av de gamle venninnene. Og hun hadde hatt det godt, bedre enn mange. Så urettferdig var det ikke. Men trist likevel, så klart. Hun skulle så gjerne hatt mer tid.

Nå så hun frem til sommeren. Når det ble så varmt at hun kunne sitte ute igjen, nyte solen, luktene fra hagen. Og ungenes latter når de løp forbi huset på vei hjem.

Kanskje hun var litt modig likevel? Legen ville gjerne kalt det overmodig, siden hun allerede planlagte små turer hun skulle ta når solen varmet nok. Ut på moloen, se på båtene og kjenne saltsmaken fra sjøen. Og inn til byen. Se på menneskene som løp forbi, travle i sin hverdag. Jo, hun var nok litt modig, konkluderte hun smilende.

Men hva annet kunne hun vel gjøre? Hun hadde alltid vært travel, alltid hatt ærend å gjøre innimellom det andre. Og hun hadde såvisst ikke tenkt å overgi seg med det samme. Ikke uten kamp. Selv om kampen foregikk i hennes egen kropp.

Stolt. Det hadde moren hennes sagt om henne. Og hun var det. Virkelig. På så mange måter. Stolt over hva hun hadde fått utrettet, hvem hun hadde vært og fremdeles var. Noen ting forandret seg aldri. Hun hadde alltid kjempet, men med et smil om munnen. For det var det som var livet, å kjempe seg igjennom motgang. Se resultatene, og føle gleden over å være i mål. Det var det hun fremdeles gjorde, selv om målet denne gangen var noe anderledes enn det hadde vært før.

Heller dø stående, enn å leve knelende.

 

Når solstrålene treffer henne igjennom vinduet, smiler hun.

Den varmer.

Selv Orkideène lengter etter våren… *s*

Stikkord

,

Så da er det på tide å dele litt bilder med dere igjen *s*

Nyt fargene og prakten, snart er det igjen tiden for karsene på marken ute 🙂

 

Cymbidium blomstring.

Cymbidium blomstring.

Cymbidium blomstring.

Cymbidium blomstring.

 

Phalaenopsis blomstring.

Phalaenopsis blomstring.

 

Phalaenopsis blomstring.

Phalaenopsis blomstring.

 

Phalaenopsis "Minho Princess" blomstring.

Phalaenopsis "Minho Princess" blomstring

 

Cambria blomstring.

Cambria blomstring.

 

Phal."Golden Poeker" blomstring.

Phal. "Golden Poeker" blomstring.

Sambo fikk pakke som inneholdt maskingevær på jobb! *s*

Stikkord

, ,

Ble litt lettere sjokkert, og ikke mindre forundret da sambo fortalte meg at han hadde fått en pakke han hadde ventet på, som var kommet med en av hans polske kollegaer. Da jeg snudde meg for å se på pakken som lå i baksetet ble jeg også litt bekymret på egne vegne…

Hadde jeg endelig klart å trekke ham for langt…? Hadde han fått nok, og bestemt seg for å gjøre noe med saken på egenhånd..? 

For tre-esken som var plassert trygt i baksetet på vår heller slitne Mondeo Stasjonsvogn, lignet mistenkelig på en eske jeg hadde sett for mange år siden… når jeg snek meg inn på millitært område (ikke spør hvorfor.. Om jeg skulle finne på å svare deg, så må jeg ta deg av dage like etterpå anyway…*skummel musikk*)

Vel hjemme snek jeg meg nærmere, og dro selvfølgelig med meg kameraet…
Det er alltid viktig å dokumentere de minste bevisene…
I tillfelle jeg ikke var i stand til å vitne selv, så skulle det i allefall ikke stå på bevis!

Når jeg så hadde dokumentert selve esken, så var tiden for å fronte sine redsler…. Sakte og så stille jeg kunne, åpnet jeg den…

Og mine værste mareritt så ut til å fortone seg som rosa valentine-drømmer…
Jeg sier ikke mer…
Døm selv.

 


Det er til og med bevis på at geværet er autentisk, og tillhører et begrenset opplag…
På polsk, vel og merke… så jeg kan ikke annet enn å gjette meg til hvilke andre uhumskheter som står her…

Forstår dere hvorfor jeg er bekymret…?
Dette er en potensiellt meget farlig pakke… og jeg håper jeg fremdeles er i stand til å skrive og lese her, etter jeg har tatt en skikkelig alvorsprat med gubben i kveld…
Om dere ikke hører fra meg igjen, så vil jeg tro at jeg har presentert dere med alle bevisene dere trenger for å hevne denne udåden!